Foto: Mike Coker

Jeg har ikke vært helt meg selv

I dag 12. juli, er det tre år siden mitt første blogginnlegg. Jeg har blogget i tre år. Det bør feires! Men jeg har ikke vært helt meg selv. Har ikke vært helt ærlig med meg selv, og dermed ikke med deg som leser. Beklager det.

I år tar vi sommerferien i Italia. Nærmere bestemt en økologisk olivengård i Toscana (ja vi tok toget hele veien og det var en fin opplevelse. Det syntes til og med min mindre miljøengasjerte mann). Rett før vi dro hadde jeg siste terapitime. Jeg har gått i ulike former for psykoterapi nesten ”alltid”. Det er utrolig givende å få den type hjelp til å vokse og utvikle seg som menneske. Det er også grunnen til at jeg elsker å gå på kurs som The Artist’s Way (nytt kurs starter i Oslo til høsten!) og Finn din skriveglød. Livet er alt for kort til å ikke gjøre det meste ut av det. Hovedtema på denne siste terapitimen var denne bloggen og bokplanene mine.

Noen uker før hadde jeg fått mitt tredje avslag på stipend fra NFF. Det er en utrolig frustrerende opplevelse å få ubegrunnet avslag etter å ha lagt så mye energi i en søknad. Jeg klarer nesten ikke å beskrive hvor jævlig det er å måtte gjette seg gjennom en sånn greie tre år på rad. Da sa jeg til mannen min at hvis jeg fikk negativ tilbakemelding fra Cappelen Damm også, ville jeg revurdere hele greia. Jeg har nemlig vært i dialog med dem i noen måneder og de har vært veldig positive til ideene mine. Jeg leverte nylig et prøvekapittel og uka etter kom avslaget fra Cappelen Damm. Redaktøren der mente at jeg skrev godt, men at jeg ikke klarte å formidle budskapet positivt nok.

Da måtte jeg tenke grundig over saken. Jeg er veldig opptatt av å stå på for å nå målene mine, men det må ikke gå så langt at jeg står på bare for å stå på. Jo mer jeg grublet, desto flere ting kom opp. Jeg har jo tenkt på det før, men hva er egentlig motivene mine for å blogge og skrive om grønn livsstil?

Jo, jeg er lidenskapelig opptatt av det. Det er mye mer en del av meg enn et tema som vekker nysgjerrigheten min og som jeg kan utforske. Å skrive om det har vel aldri vært særlig gøy. Jeg har ikke klart å skrive så veldig spennende om alle de gode produktene man kan velge. Jeg har alltid mange, mange blogginnlegg svirrende rundt i hodet, men å fullføre dem føles som nok en plikt. Og jeg har nok å gjøre i hverdagen. Jeg trenger virkelig ikke flere plikter, så krevende som livet mitt er.

De eneste innleggene som var virkelig gøy å skrive handlet om min egen personlige utvikling. Og det var også det dere som leste bloggen reagerte mest på.

Så ja, grønn livsstil kommer aldri til å bli mindre viktig for meg personlig, men hvorfor blogge om det? Det er sikkert en god porsjon med behov for anerkjennelse, slik vi alle har. Og så kan det være litt ekstra behov for å være ”flink pike” eller å bli godt likt, som jeg har fått etter å ha vært ”rampunge” i mange år. Jeg innså det etter flere (alle) år med jobbing for veldedige formål. Frivillighetens dronning. ECPAT. Prevent Child Abuse New York. Jeg har jobbet utallige frivillige timer helt siden jeg var rundt åtte år og samlet inn penger til Redd Barna. I 2013 ga jeg meg etter fem år som leder for NODAT og da bestemte jeg meg samtidig for å slutte å sikte på jobber i den sektoren. Jeg har prøvd å være helgen, og det er feil motivasjon, og jeg hadde fått nok.

Jeg bestemte meg for å jobbe med noe som får meg til å boble av begeistring. Jeg har det mer gøy når jeg kan skrive om mennesker og det som skjer mellom oss, sånn som jeg nå gjør i jobben som frilansjournalist. Jeg tenker at jeg en gang kommer til å skrive en roman, eller en film kanskje. Det er jo det jeg drømmer om. En gang i løpet av The Artist’s Way-kurset skrev jeg til meg selv at jeg skulle skrive en bok om grønn livsstil som en øvelse for å vise meg selv at jeg kan skrive en bok.

Så jeg har ikke vært helt meg selv. Har ikke vært helt ærlig med meg selv, og dermed ikke med deg som leser. Beklager det.

For jeg er ingen jåledame. Jeg liker ikke eksponering. Jeg er ingen underholder som får energi av å bli sett på. Jeg har skaffet meg og takket ja til intervjuer for å fremme bloggen. Prøvd å gjøre det beste ut av det selv om det føltes unaturlig og krevende. Jeg har sagt ja til å ha med ungene mine på bilder, selv om det har føltes feil. Jeg bryr meg ikke så veldig mye om hvordan jeg ser ut. Disse tre årene har fått meg til å tenke mye mer på hvordan jeg ser ut. Det er teit.

Dessuten har bloggingen gitt meg et påskudd for å være mer på nett og i sosiale medier enn jeg egentlig vil. Det er ikke bra. Jeg har et skikkelig avhengighetsforhold og må ty til apper som Self Control hvis jeg skal holde meg unna Facebook i noen timer.

Men hva har jeg fått ut av det? For all del, mye. Jeg har satt stor pris på tilbakemeldingene fra deg som leser. Mange har sagt at de har blitt inspirert av meg. Det er hyggelig. Og jeg har lært mye. Om Søkemotoroptimalisering (SEO), WordPress, skriving og ikke minst foto. Jeg har virkelig kunnet dyrke fotointeressen og endelig lært det tekniske. Og det har absolutt vært en arena for kreativ utfoldelse, noe som er veldig viktig for meg. Derfor vil jeg selvfølgelig fortsette å skrive og fotografere.

Og hvilken effekt kan bloggen ha hatt? Målet mitt har jo vært å endre folks tankegang og atferd på dette feltet, men det er umulig for meg å si om jeg har hatt noen effekt. Kanskje har det også vært med å bidra til at jeg mister motivasjonen? Det er mye lettere å være begeistret for magasinartikler som bare tar noen uker eller måneder før jeg får ros fra lesere og redaktører.

I den siste terapitimen fikk jeg prøve ut hvordan det ville være å være Ida hvis jeg fortsatte med bloggen og hvis jeg sluttet med den. Jeg satte meg i en stol som representerte det første alternativet og kroppen sank sammen under byrden av alt som det innebar. På stolen som representerte en “bloggfri” hverdag satt jeg avslappet og glad.

Jeg er ikke så redd for å forlate “grønnblogger-scenen” heller, for det har kommet til så mange flere. Saken er godt ivaretatt, kan man si. Da jeg begynte visste jeg bare om Birgitte Magnussen. Kort tid etterpå kom Grønne jenter på banen. Nå nylig har Frida Ottesen fra Sweat Shop lansert sin blogg. Notisboka er også en veldig fin blogg fra en veldig fin dame. I gruppa Grønnbloggere på Facebook er det nå 22 medlemmer.

Dessuten, som Gustavo Tanaka skriver i Huffington Post, er det mye som skjer i verden om dagen. Vi har nådd et metningspunkt for faenskap. Jeg føler det også på meg.

Det e over, det e over, det e oooover, synger Sondre Justad så herlig i sangen med samme navn. Så da gjenstår det bare å takke for tilliten og for at du har brukt tid på å lese innleggene mine. Jeg håper du har fått noe ut av det.

Jeg vil også takke alle dere som har støttet og oppmuntret meg. Og spesielt dere som har lagt ned masse gratis arbeid fordi dere hadde tro på meg. Min svoger Bob Coker er en helt rå designer. Han har designet hele denne bloggen, så ta kontakt med ham for din neste designjobb!

Så sees vi rundt neste sving 😉

Takknemlig og lettet hilsen fra Ida – med økologisk olivenolje i håret.

Leave a Reply